Ut av Russland!

Som lovet kommer en etterskuddsvis oppdatering på hendelsene siden 30. august. Vi har rett og slett ikke hatt mulighet til å skrive siden da.

Den siste natten i Russland hadde vi innlosjert oss på hotellet/motellet med det noe illevarslende navnet ”Motorstop”.  Navnet indikerte at man ikke oppholdt seg der med mindre man var tvunget til det av tekniske årsaker, men var slett ikke dårlig. De hadde til og med suiter. (Hvem bor på suite på motell?? Foruten oss da, se tidligere innlegg for beskrivelse.)

Så,  morgenen 30. august stod vi opp kl. 5, og dagens tariff var klar: 480 km til den russisk/kazakhstanske grensen før transittvisumet vårt utløp ved midnatt. Et rask google-søk viste at oversittelse av visumet ikke er noe man ville risikere i Russland; man får da ikke forlate landet, men blir fengslet frem til man får en ny visumsøknad behandlet.

Landskapet mot grensen ble stadig mer steppe-aktig, veien var fin og vi hadde god margin. Vi hadde ikke spist frokost, og prøvde å finne noe på bensinstasjonene, men de var alle stengt. Etter en stopp ville ikke ladaen starte. Ville den ikke forlate Russland? Dette var ikke noe kritisk problem, vi dyttet den i gang igjen.

 

 

Vi ankom grensen i god tid før visumet utløp, og begynte med formalitetene på russisk side. Mens vi løp frem og tilbake med dokumenter, begynte motoren og bli faretruende varm. Ikke noe problem i seg selv, hadde vi bare kunnet stoppe motoren og la den kjøle seg ned…  Men på grunn av dagens første tekniske svikt ville vi da ikke få start igjen…  Kazakhstanske grensemyndigheter ville vel neppe godta at man kom skyvende på aldrende ladaer over grensen heller. Og hvis ikke de ville slippe oss inn, var det bare timer til det russiske visumet utløp, med de store ubehageligheter det ville medføre. Temperaturen nærmet seg faretruende 130 grader i ”reaktoren”. Vann begynte å sile fra radiatoren. Vi kunne se for oss motorstempler som ble varmere og varmere, før de smeltet sammen med sylindrene til en eneste rødglødende blokk av russisk stål. Med andre ord: topp stemning! Samtidig virket det som om de andre stemplene, de i hendene på russiske grensevakter, beveget seg ulidelig sakte. Situasjonen var fryktelig. Ut av Russland, frem til de kazakhstanske kontrollpostene… Skjemaer for immigrasjon, midlertidig import av bil, alt ble ordnet mens vi skottet engstelig mot en kaklende Lada Niva. Etter hvert begynte vi å se for oss hvordan bilen skulle dyttes over grensen.

Til slutt var vi endelig forbi den siste kazakhstanske grenseposten. Vi truet ladaen noen hundre meter inn på kazakhstansk territorium, før vi stoppet motoren i en nedoverbakke, slik at vi lett kunne få start på den igjen, etter at motoren hadde fått kjølt seg ned. Ambisjonen, som viste seg å være urealistisk, var å kjøre bilen en 200 kilometer til nærmeste by, som var Atyrau.

Etter en god stund var det klart for restart, med nedslående resultat. Ladaen var ikke i nærheten av å være startvillig, selv etter kraftig dytting i unnabakke. Dette så ikke lyst ut: foran oss lå endeløs kazakhstansk steppe, bak oss et land vi ikke lenger hadde adgang til. Pål gikk de få hundre meterne tilbake til en politipost ved grensekontrollen. Var det noen der som kunne hjelpe oss å kontakte noen som kunne ta oss på slep videre inn i Kazakhstan til et verksted? Njet.

På en liten kafe ved opptil grenseovergangen var et en dame som kunne få tak i en mekaniker, men det viste seg dessverre at han var full, og ute av stand til å bidra. Etter mye om og men, pruting og diskusjon var det en kazakhstansk grenseboer som sa seg villig til å til taue oss de 47 kilometrene til en ”mekanik”.  Så vår gode venn ”Boris”, stor og godtspist, tauet oss inn i det forlatte land, og det var som en minisafari. På vår humpete vei kunne vi observere kameler, hester, kuer, geiter og en skilpadde. På slep bak en rusten Volga. Nei, dette hadde ikke blitt den triumfferd innover kazakhstanske sletter som vi hadde sett for oss.

Volgaen med Ladaen på slep karret seg de siste metrene inn i Boris’ hjemlandsby. Det hele var som en scene fra” Borat”. Ekvipasjen svingte inn foran huset til den lokale ”mekanik”.  Et uthus av tørket leire gjorde nytten som verksted. Men bak dørene av rustne jernplater skjulte det seg både smøregrav og talje i taket, så her var det nok blitt utført det meste innen bakgårdsmekanikk.  På dette tidspunktet legger vi ikke skjul på at vi nærmest var sikre på at denne mannen, med kone og barn som lusket i leirhuset, hadde en liten glorie over sitt bilerfarne hode.

Selv om det nå var blitt sent på kveld strømmet det stadig til med naboer for å bivåne ”mekanik” i hans jobb under panseret. Det ble røykt og pekt, ulike diagnoser ble stilt fra de mange forståsegpåere. ”Mekanik” lot seg ikke affisere av slikt fjas, og arbeidet målrettet under lyset fra ei glødelampe og sigarettglørne til hele nabolagets velforening.

Etter en time eller to slo ”mekanik” igjen verksteddørene, og Boris viftet oss inn i Volgaen.  Klokken var da blitt halv tolv, så vi regnet med at arbeidsdagen var endt, og kanskje Boris skulle finne et hotell til oss? Vi stoppet ved et annet hus i landsbyen, hvor vi ble overlatt til en kvinne. Vi skjønte ikke stort, men Boris ville i alle fall at hun skulle ta seg av oss. I flippflapp sko travet hun bort til bilen i den mørke nattet og kikket inn i bilen der vi satt. Hun gliste stort og sa ”Hello!”. Skulle vi få sove her kanskje?

Hun vinket oss inn, mens tidligere sovende barn snart virret rundt oss fullstendig oppgiret over dette spennende nattlige besøket. Hun viste oss en PC, og vi skjønte tegningen. Ved hjelp av google translate kunne vi kommunisere på simpelt vis. Etter litt frem og tilbake ble det klart at ” mekanikk” mente vi måtte bytte toppakningen på nytt. Snart kom følgende melding på skjermen:  ”But now you must eat”. Vi øynet håp om et nattlig herremåltid, og så for oss dampende kazakhstanske kjøttgryter. Vi hadde tross alt ikke spist annet enn en pose kanelgrifler hele dagen.  Så kom resten av setningen: ”…car parts”. Hva var dette?  ”But now you must eat car parts”?? Vi skjønte etterhvert at det her hadde skjedd noe rart i oversettelsen, og at det ikke var ment verken et tilbud om en merkverdig kazakhstansk matrett eller en trussel, men at vi nå burde dra og kjøpe bildeler på basaren.  Klokken var nærmere midnatt, men vi ble med Boris videre til den nattåpne basaren. 

Boris stoppet utenfor et hus og ga seg til å hoie til en fyr kom ut og åpnet basaren: En container i hagen. Men der inne, i sirlig orden, var det stablet og hengt nye bildeler fra gulv til tak. Og deler til Lada var selvfølgelig ikke noe problem.

Rustet med ny toppakning dro vi tilbake til ”mekanik”. Til tross for at klokken nå begynte å nærme seg ett om natten var det full sving i motorrommet, og støtteapparatet av nysgjerrige, men nok ikke særlig hjelpsomme naboer var ikke blitt mindre. Ved hjelp av en mimeforestilling forklarte vi at bilen ikke behøvde å bli ferdig i natt. Kanskje vi alle sammen skulle ta oss noen timers søvn? Dette ble det enighet om, og vi Boris kjørte oss til et én og enhalvstjerners hotell i nærheten.   Rommet luktet av skumle kjemikalier, som tydeligvis ikke hadde tatt knekken på småkrypene under sengen. Det var nesten så det hadde vært bedre å sove stående. Vi proppet i oss en rullekake fra Volgograd og sovnet.

Neste dag måtte vi vente noen timer på at bilen skulle bli klar. Vi kjøpte brød, pålegg og hoppemelk fra butikken like ved. Deretter satte vi oss på den lokale kafeen og drakk te, mens vi så på eierens datter som kastet opp ut av døren. Klokken to var bilen klar, og vi kunne fortsette videre mot den nærmeste byen på disse kantene av Kazakhstan, Atyrau.