Ashgabat - City of Love

Da vi kjørte inn i Asghabat skjønte vi at dette var en by med velstand og orden. Mer om byen senere. Vi ble tatt med til hotellet som var bestilt for oss, Ak Altyn Otel. Det var dette hotellet som var blitt foreslått for oss, og som vi hadde takket ja til. Men etter å ha undersøkt nærmere på internett virket det ikke spesielt tiltalende, og vi spurte om å få bytte. Svaret var ryddig og greit: Nei. 

Ved ankomst må alle som besøker Turkmenistan registreres på politistasjonen. Ved hotellet ble vi møtt av Mosa,  som skulle ordne med dette. Han ble kaldt Major og jobbet i ”reisebyrået” Ayan. Siden vi ikke hadde de nødvendige passbildene med oss til denne registreringen fikk vi en frist på halvannen time til å ordne bilder på basaren og levere disse i resepsjonen, så skulle noen komme og hente de og passene våre. Vi tok opp problemstillingen med mobiltelefonene våre, som ikke hadde virket siden vi kjørte inn i landet. ”Det kommer de heller ikke til å gjøre” lød svaret. Han la så til at myndighetene selvsagt var i ferd med å ordne opp i dette problemet, men at det var urealistisk å håpe på at dette ville bli ordnet i løpet av de fire dagene vi skulle oppholde oss i byen.  Før han ønsket oss et trivelig opphold og dro videre ønsket han imidlertid å få en kortfattet oppramsing av hva  vi hadde tenkt å gjøre og se i Ashgabat.

Hotellets internett virket heller ikke. Vi var dermed avskåret fra all kontakt med omverdenen, foruten postkort.  Vi dro til Roski Basar og fikk ordnet oss med passbilder, men somlet litt på basaren og var sent ute til den nevnte fristen. Da møtte vi på Mosa igjen, som var i samme strøk, tilfeldig eller ikke.  Han informerte oss om at vi kunne komme på Ayans kontor dagen etter, klokken 12:30 for å betale for hotell, guide osv.

Det tok oss ikke lang tid å skjønne flere ting angående Ashgabat. For det første, verdens tryggeste by så lenge du holder deg inne med presidenten og hans flotte lover. For det andre, mat, klær, drosje og alt du måtte ønske deg koster 10 ganger mindre enn hjemme. En liter bensin koster, tro det eller ei, 1 krone og 22 øre! Drosje på mellom 10-20 minutter kostet mellom 10 og 20 kroner. Og verdens herligeste  tepotte kostet hele 12 kroner! For det tredje, Ashgabat er en verdens mest gjennomtenkte og ekstravagante  by. Store grønne parker, fontener som lyste opp i grønt, blått og lilla på kveldstid, statuer i gullbelegg, brede rene veier, praktfulle bygg i marmor, glass og flotte ornamenter. Likestillingen virket dessuten ikke så halvverst heller. Kvinner vandret ute på høye heler på kveldstid, tok delte drosjer og var mer enn synlige i arbeidslivet.  Den mest sette biltypen i byen var nye Land Cruisere. Ingen kunne begripe at noen fra Europa, hvor de var rike, skulle kjøre rundt i en gammel Lada Niva. Ikke at vi kjørte rundt i den i selve byen, hvor vi kunne unne oss en aircondition drosje til knappe 10 kroner.

Det må likevel legges til at Ashgabat, i likhet med resten av landet, ikke er turistvennlig. Trolig fordi de ikke er interessert i at utenforstående skal blande seg i det lokale. Noen av årsakene er alt nevnt, men det viktigste vil nok være muligheten til å disponere egne penger etter eget ønske. Dette var ikke en mulighet. Ikke bare var det umulig å ta ut med visa-kort i de store bankene, det var heller ikke mulig å veksle inn annen valuta, stort sett, enn dollar. Kun én bank i hele byen tilbød uttak via skranke.  Vi kan eksemplifisere dette nærmere ved en egenerfart opplevelse. Tilfeldigvis vandret vi rundt i hovedgaten, hvor butikkene hadde tatt slutt, og hvor de offisielle byggene hadde startet. Nedover veien for hvor vi stod, kunne vi se det glitrende presidentpalasset. På det tidspunktet visste vi imidlertid ikke hvilket bygg dette var. Mosa hadde tidligere understreket klart og tydelig at vi ikke kunne ta bilder av presidentpalasset. 

Det ble nå slik, da vi sto der og prøvde å få tak i drosje, at vi tok en og annen bilde nedover gaten. Selvsagt gikk det ikke bra….. Plutselig var det tre menn som kom springende mot oss fra den andre siden av gaten, med walkitalkis. Den ene ropte og kjeftet. Angivelig var det presidentpalasset vi hadde knipset, og de var rasende. Vi ble med over veien, skreket til, vi skrek litt tilbake, spilte dum og var villig til å slette bildet. Dette holdt ikke. De kontaktet kapteinen, og flere etterretningsagenter, som parkerte bilene sine langs veien. Vi ble truet med deportasjon og fengsel. Naghmeh kunne ikke dy seg og måtte spørre hvor i huleste hadde de tenkt å deportere oss??  Og for et lusebilde?
Uansett, til slutt, da alle 5-6 sinte menn hadde sett på alle bildene på kamera, notert passnummer, hotellromnummer osv, lo kapteinen godt av hele situasjonen og en halvtime senere var vi frie til å gå.
Vi gikk, og gikk, og tok ikke flere bilder uten å spørre trafikkpolitiet først.

For alle basarelskere er det greit å vite at Sentral-Asias største basar ligger noen få kilometer utenfor Ashgabat. Det er billig, det er variasjon og det er giga. Husk solhatt! Det du ikke finner her, finner du ingen steder. Pål kjøpte seg sin kuleste hodelykt for 10 kroner her. Det var selvsagt Naghmeh som gikk bananas, og gikk så langt som å kjøpe julegaver.

Etter fire varme dager i Ashgabat, var det på tide å møte den neste guiden som skulle føre oss tilbake til Turkmenbashi, hvor vi skulle ta lastebåt til Baku.er HH





Boken "Ruhnama", skrevet av presidenten...