Aktau

Neste etappe for oss var å komme oss videre sørover mot Turkmenistan. Vi dro fra Atyrau morgenen 02.09, og hadde da fire dager på oss til å kjøre de 1200 kilometrene til grensen før visumet vårt gikk ut. Vi visste at vi nå kjørte ut i et område med dårlige veier, lite bensinstasjoner, telefondekning og annen infrastruktur. Vi fylte opp tre jerrykanner med bensin og én med vann, og bunkret opp med rikelig med mat. Etter 120 km på bra vei slo vi leir, og tenkte å kjøre de resterende 350 til Aktau dagen etter. Men da ble det slutt på moroa. Asfaltveien forsvant, og det som gjenstod var et mareritt av en vei som var slitt helt ned til steinfyllinga. Selve veien var derfor som ei steinrøys. Det beste var å kjøre på sidene av veien. Det var det naturligvis flere som hadde tenkt, så her hadde det dannet seg dype hjulspor som svingte seg over vaskebrett, ned i dype hull og over berg som stakk opp av sanden. Det verste var ikke at veien var så dårlig, men at det var så langt. Vi klarte ikke å holde mer enn 15 km/t, og måtte ta høyde for at veien var like dårlig helt til Aktau. Med denne farten ville vi bruke ytterligere to dager til Aktau, selv om vi kjørte fra soloppgang til solnedgang. Å kjøre på denne veien i mørke ville det ikke være noen vits å prøve på. Av de få andre kjøretøyer på denne veien var de fleste lastebiler, som sneglet seg fram på samme måte som oss. Vi kjørte i ti timer på denne veien, før vi endelig kom inn på asfaltvei!  Vi bestemte oss for å slå leir mens vi kunne leve i den tro at asfalten ville fortsette helt til Aktau.

Neste morgen dro vi så fort det var blitt lyst. Etter fem kilometer på den herlige asfalten var det slutt, og det var på nytt tilbake til husking, risting og støv. Etter 60 kilometer, som vi brukte over tre timer på, ble heldigvis veien fin igjen og vi kunne cruise inn mot Aktau. En by som var Atyraus storebror. I Lonely Planet beskrives Aktau som en av byene i det tidligere sovjet med merkeligst beliggenhet. En relativt stor by med ingenting rundt, og med hundrevis av kilometer til nærmeste bebyggelse av noen betydning. Det var jo også ganske spesielt at hovedveien hit var en krøttersti. Men byen i seg selv er blomstrende og moderne på grunn av oljevirksomheten.

Vi bokket oss inn på Aktau Hotel midt i sentrum og unnet oss byens store hamburger på Guns and Roses, som ikke kunne skilles fra en hvilken som helst engelsk pub. Etter to døgn på steppen var det godt med en dusj, kraftig mat og kaldt drikke! Av nytteprosjekter i Atyrau var det to ting som stod på programmet, nemlig å skifte termostat og ta ut dollar for bruk i Turkmenistan.