Etter en natt i Aktau dro vi videre så fort vi kunne den 4.
september. Vi hadde avtalt å møte på grensen morgenen 6. september, og hadde
hørt at veien var dårlig. Det viste seg at dette bare gjaldt de siste 50 km før
grenseovergangen. Vi kjørte så langt vi kunne, og greide oss med noen timers
søvn i bilen, slik at vi skulle være tidlig på plass på grenseovergangen.
Tidlig neste morgen var vi blant de første på plass på
grensen. Der ble vi som avtalt møtt av vår mann Aleksander. Den turkmenske stat
krever at alle som skal inn i landet må følges av en ”guide” fra man kommer inn
i landet til man drar igjen. Det eneste unntaket er dersom man oppholder seg i
hovedstaden Ashgabat. ”Aleksander speaks simply english” hadde vi fått høre.
Aleksander verken snakket eller forstod ett eneste ord engelsk, men virket
ellers som en trivelig type. Han virket dog veldig ivrig på å komme seg tilbake
til Ashgabat. Den første bosettingen vi kom til etter grensen var Karabogas
eller Bekdash, en fraflyttet industriby fra sovjettiden. Aleksander ville nødig
la seg hefte av annet enn de obligatoriske stoppene på checkpoints langs veien,
og til og med her la han for dagen en mektig utålmodighet. En strekning langs
de kaspiske hav, som i Lonely Planet var beskrevet som den vakreste strekningen
i landet, ble unnagjort i et slikt tempo at vi ikke skjønte før etterpå at vi
hadde kjørt der.
Vi fikk likevel innvilget en kort stopp i ei sjappe langs
veien for å få tak i noe mat. Dette var en butikk med helt klart intim
atmosfære, mor og sønn drev forretningene fra en seng midt i rommet mens de
tygde solsikkefrø. Her var det bare å rive med seg noe mat, spise fikk vi gjøre
i bilen. Vi valgte en hermetikkboks med bilde av en ku.
Veiene i Turkmenistan var av alle varianter. E første 50 km
etter grensen var helt ubrukelige. Ellers gikk det fra veier hvor man kunne
holde 60-80 km/t dersom man var på hugget til å bremse ned og svinge utenom
hull i veien, til helt flotte veier. Med 800 km til Ashgabat var det klart at
vi måtte overnatte et sted på veien. Etter en hel dags kjøring på en boks
leverpostei var det svært velkomment da guiden svingte av til havnebyen
Turkmenbashi. Der tok han oss med til Turkmenbashi internasjonale flyplass,
oppkalt etter far sjøl, ja nettopp, Turkmenbashi. Rett utenfor den grandiose
terminalbygningen, under portrettet av den store leder, stoppet han. Aleksander
snakket russisk og gestikulerte, og kom med det eneste engelske ordet vi hørte
han si: ”Tent!” Ville han at vi skulle sette opp telt her, på flyplassen? Dette
var det rareste… Vi foreslo hotell. Aleksander skvatt inn i bilen, og vi tok av
gårde igjen. Vi stoppet ikke før 200 km senere, i byen Balkanabad. Her tok han
oss med til et hotell som i det ytre så storslagent ut. Dette skulle ifølge
Lonely Planet være landets beste hotell, som merkelig nok var plassert på et
sted ingen besøkte. Rommene var stusslige, men etter soving i bilen,
grensekryssing og å ha kjørt halve Turkmenistan på en boks kupostei, var det
godt med en seng.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar