Rase gjennom Tyrkia!

Da vi kjørte inn i nordøst Tyrkia, langs Svartehavets lange kyststripe, var planen klar: Det er 1700 km å kjøre over Tyrkia, langt, og vi har vært i dette landet før, ergo vi raser gjennom og vinner tid.
Vi hadde gode marginer kalkulerte vi. Motorveien var upåklagelig, og utsikten mot fjell og hav var vakker.. Ingenting kunne stoppe oss.

Første dagen, 20. september, kjørte vi i drøye 500 kilometer og overnattet i utkanten av byen Samsun. Neste dag var planen var å kjøre 700 kilometer, forbi Istanbul. Etter 40 kilometer begynte høyre forhjul  å lage merkelige skrape og skrangle lyder. Det dirret i bilen og vi svingte av til en bensinstasjon for å undersøke forholdene. Mens vi kjørte forsiktig med bilen, hørte vi et smell fra motoren, og vips sprutet det vann fra alle kanter. Pål var redd hele motoren hadde røket, men oppdaget til vår lettelse at det var gått hull i ett av vannrørene i kjølesystemet.

En lastebilsjåfør like ved hadde fått med seg situasjonen og ble med bort for å se på bilen. Han hadde en ekstra slange i bilen sin, som han fikk på. Gutta på bensinstasjonen serverte komplementær te. Lastebilsjåføren forklarte oss at vi i tilegg lakk bensin og måtte komme oss til verkstedet som lå en kilometer unna. På verkstedet fikk en mekaniker  (som lignet på en hobbit)ordnet bensinlekkasjen.

Vi fikk kjørt 100 kilometer før bilen igjen fikk problemer med temperaturen. Til tross for at vi lot den kjøle seg ned, fylte på med kjølevæske og kjørte varmeapparatet på fullt ville den nå ikke gå mange hundre meterne om gangen før vi måtte stoppe motoren for ikke å få havari. Termostaten var tydeligvis gåen igjen. Klokken var nå rundt åtte på kvelden, og en natt i bilen fristet ikke. En lastebilsjåfør dukket opp og tilbød å slepe oss til nærmeste tettsted, hvor vi kunne finne en mekaniker. På nytt var ladaen på slep, denne gang bak en trailer gjennom den tyrkiske landsbygda. I den vesle tettstedet Tosya leverte han oss pent og pyntelig utenfor et verksted der det fortsatt var full aktivitet. Han nektet å ta imot betaling, i stedet fikk vi en ny facebook-venn! 

Mekanikerens botemiddel var vel ikke helt etter boka; han brente ut all innmat i termostaten med en skjærebrenner. I tillegg måtte toppakningen skiftes (igjen!) og dette måtte vente til neste dag. Det ble en natt i Tosya, og en dag med venting mens toppakning ble skiftet og toppen planslipt, noe som ikke var blitt gjort i Kazakhstan.

Klokken 7 på kvelden kunne vi dra, men etter to timers kjøring var det igjen for varm motor! Vi begynte nå å bli mektig lei, men bestemte oss for å kjøre rolig videre og ta pauser for å kjøle ned motoren, slik at vi kom oss de 120 km til neste by, Duzce. Her fant vi et hotell, og neste morgen fikk vi også tak i en mekaniker, som kom med det vante rådet: toppakningen måtte skiftes. Siden vi hadde byttet toppakning tre ganger den siste måneden, mente vi at det ikke var noen vits å gjøre dette en fjerde gang uten å finne det underliggende problemet. Vi kunne ikke fortsette med å bytte toppakning oftere enn å fylle bensin! Det samme gjaldt termostaten, som vi stadig måtte bytte. Her måtte det en grundigere sjekk til. Vi bestemte oss for å få ladaen over til Bulgaria. ”Back in the USSR” ventet Lada merkeverksteder og trygg fagkunnskap på den slags maskineri. 

Etter fem timer med kjøring og nedkjølingspauser var det igjen full kok, vi måtte ta en lengre pause. Da ble vi ”overfalt” av et par ivrige karer (far og sønn), som kastet seg over motoren, rev ut termostaten, og lovet quick fix. De forsvant og kom tilbake med en kinesisk kopitermostat til en Lada Samara, som nesten passet, men ikke helt. Litt modifisering av slangene ordnet det. Karene krevde god betaling, men vi kom oss iallfall videre. Det var nå midt på natten, og planen var å fortsette gjennom Istanbul og mot den bulgarske grensen.

Vi mente det ville være best å kjøre gjennom Istanbul om natten, for å unngå den verste trafikken. I en by med 12 millioner innbyggere vil man helst ikke ende opp i rushtrafikken i gamlebyen med en kokende Lada Niva.

Det var overraskende greit å komme seg gjennom byen på motorveien, som var godt skiltet. Det tok likevel lang tid å kjøre gjennom den enorme byen, og det var også på denne tiden lange køer enkelte steder. Men det bar over Bosporos og inn i Europa.

Et stykke etter Istanbul begynte det igjen med fryktelig skraping fra venstre forhjul. Det var tydeligvis ikke mye igjen av hjullageret. Røyken stod opp, og vi måtte bare stoppe. For en uflaks, idet det ene problemet var ordnet dukket det neste opp.  Men her hadde vi ikke mye valg. Bilen måtte over grensen. Hadde det ikke vært for grenseovergangen kunne vi brukt bilberging, men nå måtte bilen pines over for egen maskin. 350 km unna, i Hoskova, Bulgaria lå målet: Lada-verkstedet.  

Da hjulet hadde fått kjølt seg litt ned igjen fortsatte vi i 40 km/t  helt til klokken fire på morgenen, da vi tok inn på et hotell langs veien. Neste morgen fortsatte vi . På veiskulderen, med nødblink, hvin og skrap. Følelsen av at ladaen sang på siste verset begynte å bli påtrengende. For første gang på turen måtte vi på alvor snakke om å forlate bilen og fortsette med buss eller tog. En forferdelig tanke!

Endelig kom vi frem til grensen, og kjørte forbi den lengste køen med lastebiler vi noen gang har sett.  Om ingenting annet så hadde vi lært at Tyrkia og tyrkerne var mye mer enn travle Istanbul, hvor penger betydde alt. Langs veien møtte vi blide mennesker som på egen oppfordring kom til vår unnsetning, uten å forvente noe tilbake.

Da bilen måtte stå stille på grenseovergangen var det som om bremseklosser og tromler smeltet sammen i en eneste herdet masse som så vidt kunne rives fra hverandre igjen. Var dette slutten for ladaen?