Over det Kaspiske hav

Heldigvis var det overskyet vær, 11. september når vi og vår nye guide forlot Ashgabat klokken 07:00. Hotellet hadde smurt oss en fin lunsjniste. Naghmeh hadde blitt kraftig matforgiftet kvelden før, og var et vrak.

 Den nye guiden hadde blitt fortalt av Aleksander at vi likte å kjøre rolig. Dette tok han meget bokstavelig, og selv på de fine veiene, med flere kjørefelt kjørte han i knappe 70 kilometer i timen. Han hadde det ikke travelt, og var villig til å ta mange nok pauser. Han delte til og med sin mors hjemmelagde brød med oss.

Planen var å kjøre de 600 kilometerne tilbake til Turkmenbashi og se om vi kom oss med en av lastebåtene som gikk fra havnen til uregelmessige tider. Mosa var sikker på at vi måtte bli en natt i Turkmenbashi, og hadde derfor bokket en annen guide for oss der. Vi ankom havnen klokken 17:30 og fikk høre at lastebåten som var der muligens kunne ta oss med, men at vi måtte vente til den var ferdig lastet for å se om det var ekstra plass. Det hørtes lovende ut, og guiden var sikker på at vi kom oss av gårde med båten. Siden vi hadde lest hvordan mange måtte vente i flere dager ved havnen, var vi lykkelige. Guiden fra Ashgabat overlot oss til guiden fra Turkmenbashi, 18 år gamle Mr. Azad, som skulle være sammen med oss de siste timene før vi reiste videre.
Mr. Azad kunne godt engelsk, og fortalte oss at han studerte ved universitetet i Kypros, og at han var hjemme på sommerferie nå, og hadde tatt seg en ekstra jobb som guide. I sine flipp-flopps sprang han frem og tilbake mellom oss og politiet ved båtkaien, og rundt klokken 10 kom han med den skjebnesvangre nyheten: båten kunne ikke ta oss med. Neste båt skulle frakte ”dangerous goods” og kunne heller ikke ta oss med til Baku. Dette var ikke eneste problem. To menn fra transportministeriet hadde møtt oss på havnen og tatt fra oss immigrasjonspapirene, siden de trodde vi skulle om bord på båten. Dette betydde altså at vi ikke lenger hadde oppholdstillatelse i Turkmenistan.

Mr. Azad, ganske fortvilet, beklagde situasjonen og forklarte at vi ikke kunne kjøre ut av havnen, men være der til en eller annen båt var villig til å ta oss med, og at ved overnatting på hotell kunne vi risikere arrestasjon, hvis det ble oppdaget at vi ikke hadde oppholdsbrevet fra politiet. Han la til at han ikke skjønte hvordan vi skulle bli værende der sånn uten videre, men at han skulle komme tilbake på morningen, goodbye.

Vi  bestemte oss for å ikke tenke noe som helst over situasjonen vi hadde havnet i, og bare rulle ut soveposen og sove sittende til dagen etter, og håpe på en bedre dag. Ikke helt ideelt å være fanget på parkeringsplassen på en lastebåthavn, med en masse lastebiler, ingen do eller mat (annet enn vårt eget lager).

Idet vi hadde rullet ut soveposen i bilen dukket Azad opp igjen. Han hadde snakket med Musa i Asghabat, og de hadde funnet ut at de likevel skulle ta oss med til et hotell. Det hele så med ett lysere ut, om ikke annet slapp vi en natt på havna. Vi hoppet inn i Azads splitter nye, hvite Toyota Landcruiser og kjørte til byens finere hotell.
Morgenen etter ble vi på nytt hentet av Azad og kjørt ned til kaien. Der fikk vi personlig møte styrmannen som sa seg villig til å ta oss med. Når båten gikk, visste imidlertid ingen. Vi satte oss i venterommet sammen med andre passasjerer. Da klokken nærmet seg 13:00 bestemte vi oss for å prøve kantinen på kaien. Tydeligvis var det lunsj for alle havnearbeiderne også. Hele kantinen var fylt opp med unge, hormonelle menn i kjeledress som proppet i seg kjøttsuppe, brød og brus. Vi bestilte det samme, ved å peke. Naghmeh holdt seg imidlertid unna kjøttet da hun fremdeles ikke hadde kommet seg etter matforgiftningen.
Da vi satte oss i venterommet igjen, viste det seg at det var flere som hadde ventet lenge på å komme seg på en båt. En ivrig lastebilsjåfør fra Bulgaria fortalte oss at han hadde ventet i snart to døgn på kaien, og at det var uvisst når han fikk reise videre. Trolig hadde han kjørt fra sitt hjemland til Kirgisistan, og var nå på vei tilbake. Turen hadde vart i 20 dager. Han forklarte oss på litt tysk, engelsk, spansk og rusisk, at han hadde vært lastebilsjåfør i mange mange år, og reist nærmest overalt. Hans favoritt land var, uten tvil, Danmark. Han fortsatte å gi oss tips om gode og dårlige veier, etter å ha hørt om reiseruten vår.

Da klokken nærmet seg 16:30 fikk vi beskjed om at vi ENDELIG kunne kjøpe båtbillett. Dette var en egen prosess, hvor vi måtte gå mellom fire instanser, og til slutt, en lang utsjekking. Det var rundt 25 passasjerer som skulle bli med båten, men vi var de eneste med bil. Passasjerenes flatskjermer, tepper og vannmeloner ble utklarert av landet. Vi fikk kjøre om bord, og lirket ladaen inn mellom noen jernbanevogner. Idet vi stoppet motoren kom kapteinen, ”money, money!” Overfarten kostet 100 USD pr. person, slik vi hadde lest om på forhånd. Mannskapet tjente noen ekstra kroner ved å leie ut lugarene sine til passasjerene, og vi overtok en romslig, fiks ferdig innredet lugar med DVD-filmer, klær og det hele. Båten lå fortsatt til kai da vi sovnet ca. halv ett. Imens hadde mannskapet og et par soldater fest og danseoppvisning på dekk.

 

 

 

 

 

 

Kl. 15 dagen etter la båten til kai i Baku, og seilasen med ”Akademik Topshubashov” var over.