Grandmother returns

Det var merkelig å parkere ladaen på dens vante plass i Sandakerveien. Gode, gamle ”Grandmother” har blitt kjørt, dyttet og slept gjennom 17 land. Den har overlevd 13.000 kilometer på autobahn, gjennom fjellpass, jungel og ørken. Gjennom saltørkener, over flytebruer og over det kaspiske hav på en lastebåt.

Vi har campet i storm og tordenvær, blitt matforgiftet i restauranten på toppen av verdens største fontene. Vi har feiret nasjonaldagen i Ukraina med krigsveteraner og opprørspoliti, drukket hoppemelk i Kazakhstan, og blitt truet med deportasjon og vært ”papirløse” i Turkmenistan.

Ladaen fortjener litt hvile nå, med søndagsturer langs asfalterte østlandsveier som hovedsyssel. Men dersom det finnes en eventyrlysten ladaentusiast der ute med ønske om en ”godt brukt” ekspedisjonsbil, er ladaen din for en neve rubler!

Coming Home.....

Vest-Europa har relativ lik landskap, og vi bestemte oss for å legge to dager med sightseing i Berlin. En by ingen av har fått besøkt tidligere. Det var en haug av norske turister over alt, og vi følte oss for første gang på turen som helt alminnelige turister. Vi bokket oss inn på et trendy hotell like nedenfor Kurfurstendamm, Berlins  oxfordstreet.  Vi sightset rundt både i øst og vest, så muren, checkpoint charlie, samt byens Grunerløkka. Turkmenistan føltes som en reise fra et annet liv….

Fra Tyskland tok vi ferge over til Danmark, og derifra ”Broen” til Malmø i Sverige.
Det var åpenbart for oss at vi på dette tidspunktet ønsket å komme tilbake til Norge. Vi gjorde imidlertid et lengre stopp (med overnatting i koselig hytte) på Gekås på Ullared, for å få en smak av harryhandel på sitt aller beste.

Sent torsdagskvelden 04. oktober, en dag før planlagt var vi tilbake på Sandaker igjen. Godt, men også rart.
Denne turen blir nok skrevet ned som noe av det gøyeste, og mest utfordrende vi har gjort! Vi gleder oss til neste eventyr, om det er en reise, investering eller hva det måtte være J
Takk til alle som fulgte oss i disse syv månedene. Og ikke minst takk til http://www.visumhjelpen.com som bisto oss med visum!




 

22. til 29. september

Bulgaria, Serbia, Slovakia og Tsjekkia

Med rå kraft fikk motoren revet fra hverandre de overopphetede bremsene, og med hvin og skrap kjørte vi ut av grenseovergangen langs rekken av trailere. Så toppet det hele seg med at bilen kokte igjen. Vi så oss til slutt nødt til å stoppe noen få kilometer inne i meget varme Bulgaria og ringe NAF. Endelig kunne vi ringe noen! To timer og 70 kilometer senere hadde vi levert bilen på Lada-verksted i Haskovo. Vladimir skulle se på bilen dagen etter, og vi ble kjørt til ”lille sentrum” med hotellanbefaling. Vladimir spurte hva vi jobbet med. Etter litt frem og tilbake skjønte han at vi var turister, og slett ikke jobbet i Haskovo. Tydeligvis ikke så mange turister på denne kanten. Vi fortalte at vi hadde kjørt fra Norge til Turkmenistan og tilbake. ”What?? In this grandmother??”

Dagen etter gjorde vi oss meget godt kjent i Haskovo sentrum, mens Vladimir tok fatt under panseret på ”Grandmother”.  Det var et trist syn som møtte ham. Termostaten var en billig kopi fra Kina, og ting ble holdt sammen av strips, slangeklemmer og teip i alle varianter. Tanken for spylevæske manglet helt, og flere ampuerte slanger endte rett ut i løse lufta. Men orden ble det. Da vi hentet bilen var historien om de to som hadde kjørt fra Norge til Turkmenistan vel kjent blant alle på verkstedet, og det var selvsagt stor stas blant Lada-folket.

Turen gikk så videre til Sofia, hvor vi overnattet. Her fikk vi med oss en kirke fra 400-tallet som skal være en av verdens eldste. Serbia ble unnagjort på en dags kjøring, med overnatting nær grensen til Ungarn, i en by kalt Subotica. Der ble vi overrasket over å finne Hjemmet, Dagbladet Helg og Vi Menn i resepsjonen. Ved nærmere ettersyn var bokhyllene fulle av norske bøker. Hva i all verden var dette for noe? Det viste seg at hotellet var nærmeste nabo til en tannklinikk som hadde mange norske kunder. På hotellet bodde det nå mellom 30 og 40 nordmenn kunne resepsjonisten opplyse. Og ganske riktig, ved frokostbordet gikk det i norsk.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Deretter bar det over grensen og til Budapest. Selv om byen ikke var kulturelt mangfoldig var det litt for enhver smak, og vi fikk blant sett en vaskeekte nynazist.

I dag, 29. september , ble det frokost i Ungarn, lunsj i Slovakia og kveldsmat i  Tsjekkia. Ut av Ungarn, Slovenia ble unnagjort på noen timer, og nå er vi i utkanten av Praha.

Rase gjennom Tyrkia!

Da vi kjørte inn i nordøst Tyrkia, langs Svartehavets lange kyststripe, var planen klar: Det er 1700 km å kjøre over Tyrkia, langt, og vi har vært i dette landet før, ergo vi raser gjennom og vinner tid.
Vi hadde gode marginer kalkulerte vi. Motorveien var upåklagelig, og utsikten mot fjell og hav var vakker.. Ingenting kunne stoppe oss.

Første dagen, 20. september, kjørte vi i drøye 500 kilometer og overnattet i utkanten av byen Samsun. Neste dag var planen var å kjøre 700 kilometer, forbi Istanbul. Etter 40 kilometer begynte høyre forhjul  å lage merkelige skrape og skrangle lyder. Det dirret i bilen og vi svingte av til en bensinstasjon for å undersøke forholdene. Mens vi kjørte forsiktig med bilen, hørte vi et smell fra motoren, og vips sprutet det vann fra alle kanter. Pål var redd hele motoren hadde røket, men oppdaget til vår lettelse at det var gått hull i ett av vannrørene i kjølesystemet.

En lastebilsjåfør like ved hadde fått med seg situasjonen og ble med bort for å se på bilen. Han hadde en ekstra slange i bilen sin, som han fikk på. Gutta på bensinstasjonen serverte komplementær te. Lastebilsjåføren forklarte oss at vi i tilegg lakk bensin og måtte komme oss til verkstedet som lå en kilometer unna. På verkstedet fikk en mekaniker  (som lignet på en hobbit)ordnet bensinlekkasjen.

Vi fikk kjørt 100 kilometer før bilen igjen fikk problemer med temperaturen. Til tross for at vi lot den kjøle seg ned, fylte på med kjølevæske og kjørte varmeapparatet på fullt ville den nå ikke gå mange hundre meterne om gangen før vi måtte stoppe motoren for ikke å få havari. Termostaten var tydeligvis gåen igjen. Klokken var nå rundt åtte på kvelden, og en natt i bilen fristet ikke. En lastebilsjåfør dukket opp og tilbød å slepe oss til nærmeste tettsted, hvor vi kunne finne en mekaniker. På nytt var ladaen på slep, denne gang bak en trailer gjennom den tyrkiske landsbygda. I den vesle tettstedet Tosya leverte han oss pent og pyntelig utenfor et verksted der det fortsatt var full aktivitet. Han nektet å ta imot betaling, i stedet fikk vi en ny facebook-venn! 

Mekanikerens botemiddel var vel ikke helt etter boka; han brente ut all innmat i termostaten med en skjærebrenner. I tillegg måtte toppakningen skiftes (igjen!) og dette måtte vente til neste dag. Det ble en natt i Tosya, og en dag med venting mens toppakning ble skiftet og toppen planslipt, noe som ikke var blitt gjort i Kazakhstan.

Klokken 7 på kvelden kunne vi dra, men etter to timers kjøring var det igjen for varm motor! Vi begynte nå å bli mektig lei, men bestemte oss for å kjøre rolig videre og ta pauser for å kjøle ned motoren, slik at vi kom oss de 120 km til neste by, Duzce. Her fant vi et hotell, og neste morgen fikk vi også tak i en mekaniker, som kom med det vante rådet: toppakningen måtte skiftes. Siden vi hadde byttet toppakning tre ganger den siste måneden, mente vi at det ikke var noen vits å gjøre dette en fjerde gang uten å finne det underliggende problemet. Vi kunne ikke fortsette med å bytte toppakning oftere enn å fylle bensin! Det samme gjaldt termostaten, som vi stadig måtte bytte. Her måtte det en grundigere sjekk til. Vi bestemte oss for å få ladaen over til Bulgaria. ”Back in the USSR” ventet Lada merkeverksteder og trygg fagkunnskap på den slags maskineri. 

Etter fem timer med kjøring og nedkjølingspauser var det igjen full kok, vi måtte ta en lengre pause. Da ble vi ”overfalt” av et par ivrige karer (far og sønn), som kastet seg over motoren, rev ut termostaten, og lovet quick fix. De forsvant og kom tilbake med en kinesisk kopitermostat til en Lada Samara, som nesten passet, men ikke helt. Litt modifisering av slangene ordnet det. Karene krevde god betaling, men vi kom oss iallfall videre. Det var nå midt på natten, og planen var å fortsette gjennom Istanbul og mot den bulgarske grensen.

Vi mente det ville være best å kjøre gjennom Istanbul om natten, for å unngå den verste trafikken. I en by med 12 millioner innbyggere vil man helst ikke ende opp i rushtrafikken i gamlebyen med en kokende Lada Niva.

Det var overraskende greit å komme seg gjennom byen på motorveien, som var godt skiltet. Det tok likevel lang tid å kjøre gjennom den enorme byen, og det var også på denne tiden lange køer enkelte steder. Men det bar over Bosporos og inn i Europa.

Et stykke etter Istanbul begynte det igjen med fryktelig skraping fra venstre forhjul. Det var tydeligvis ikke mye igjen av hjullageret. Røyken stod opp, og vi måtte bare stoppe. For en uflaks, idet det ene problemet var ordnet dukket det neste opp.  Men her hadde vi ikke mye valg. Bilen måtte over grensen. Hadde det ikke vært for grenseovergangen kunne vi brukt bilberging, men nå måtte bilen pines over for egen maskin. 350 km unna, i Hoskova, Bulgaria lå målet: Lada-verkstedet.  

Da hjulet hadde fått kjølt seg litt ned igjen fortsatte vi i 40 km/t  helt til klokken fire på morgenen, da vi tok inn på et hotell langs veien. Neste morgen fortsatte vi . På veiskulderen, med nødblink, hvin og skrap. Følelsen av at ladaen sang på siste verset begynte å bli påtrengende. For første gang på turen måtte vi på alvor snakke om å forlate bilen og fortsette med buss eller tog. En forferdelig tanke!

Endelig kom vi frem til grensen, og kjørte forbi den lengste køen med lastebiler vi noen gang har sett.  Om ingenting annet så hadde vi lært at Tyrkia og tyrkerne var mye mer enn travle Istanbul, hvor penger betydde alt. Langs veien møtte vi blide mennesker som på egen oppfordring kom til vår unnsetning, uten å forvente noe tilbake.

Da bilen måtte stå stille på grenseovergangen var det som om bremseklosser og tromler smeltet sammen i en eneste herdet masse som så vidt kunne rives fra hverandre igjen. Var dette slutten for ladaen?

Gorgestan

Med en gang vi hadde kjørt over grensen til Georgia ble det mer fjell, slik vi hadde sett for oss. Det var bare 50 km fra grensen til Tblisi. Vi hadde booket hotell på nett på forhånd, ved Freedom Square, hvor gamlebyen møtte det nye sentrum. Til en god pris hadde vi fått en studioleilighet over to etasjer med ikke mindre enn seks sengeplasser, så det ble god plass.

Vi tilbrakte to og én halv dag i Tblisi. Det var som å komme til en gammel, europisk by, til tross for at vi fortsatt var i Kaukasus. Ikke minst minnet gamlebyen veldig om byer som Praha. Den er stor og sjarmerende, til dels falleferdig, men tilpasset turisme på godt og vondt. For første gang på turen var vi et sted med andre turister. Her var det europeere, iranere, russere og diverse. Det var også mange som kunne engelsk. Det var masse å se på, falleferdige gamle hus og kirker, snåle restauranter, gallerier og herberger, butikker med suvenirer, håndverk, ikoner, vin og kunst. En gondolbane gav oss flott utsikt over byen. Vi valgte å gå ned igjen, og godt var det, for gondolbanen stoppet og de stakkars reisende ble hengende der en god stund. Veien ned minnet om Skansen i Bergen.

Den georgiske vinen er upåklagelig, og vi tok med oss noen flasker av den. Helt tilfeldig traff igjen Ingrid og hennes iranske venninne som vi møtte i Baku!

I Tblisi var det flere tiggere enn vi har sett på resten av turen, men det var varmende og se at de ble tatt godt vare på av sjenerøse forbipasserende. Vi prøvde også lokale gryteretter, og den berømmelige ost-i-fetbrød: Kachapori.

Etter noen tusen kilometer med steppelandskap på turen var det en god avveksling å kjøre videre i det fjellrike Georgia. Vi kjørte ca. 350 km gjennom landsbygd mellom åser og fjell. Etter hvert begynte en kraftig nedstigning mot en stor elveslette mot Svartehavet, en del av Georgia med subtropisk klima. Her minnet landskapet om tropene, med en voldsom frodighet og til og med palmer! Var vi i Barbados?

Vi kom frem til byen Batumi sent på kvelden, hvor vi fant et lite hotell, før vi tok en liten kveldstur i byen. Dette var en helt ukjent by fos oss, ca. 10 kilometer fra den Tyrkiske grensen. Det var en stor overraskelse! Her var det Radisson designhotell med casino, nyoppført Trump Tower med pariserhjul på toppen, lyssatte fonteneshow med musikk, og avenyer med palmealleer og fancy nattbasar. Kunne ha vært Las Vegas eller Monaco, men dette var

Batumi, et sted vi aldri hadde hørt om! Det er vel nettopp en slik forutsigbarhet som gjør turen spennende, på godt og vondt.

Også denne gangen fes vi over grensen, hvor det var en enkel drive-through kontroll.

Baku!!

E du morsom!? Ved kontrollen på havnen skjønte vi fort at dette var et land der i alle fall en del kunne engelsk. Da politimannen fikk vite hvor vi kom fra smilte han bredt og sa: ” Norway, yes yes. Do you like Breivik?” Litt ille berørt måtte vi ta sterk avstand osv.

 

Etter å ha opplevd den skrudde fantasibyen Ashgabat, var førsteinntrykket av Baku at dette var en mer ”normal” by.  Man fikk følelsen av å komme til for eksempel  Istanbul, der moskeene var byttet ut med en håndfull funky skyskrapere. Mobilene våre virket igjen, og det var tilgang til internett. Folk var hjelpsomme og imøtekommende. I liket med Ashgabat var det nærmest ingen tiggere å se.

Denne byen har det meste, og vi har ingenting i mot å reise hit ved en senere anledning også!

 

 

Den første dagen dro vi rett på kjøpesenter, før vi ruslet langs strandpromenaden. Det viste seg at Påls tidligere kollega, Ingrid, og hennes iranske venninne også var i Baku, så vi møttes for en kaffe.

Etter en tur i den hektiske hovedgaten tok vi undergrunnen til gamlebyen, hvor vi ble møtt av flotte suvenirbutikker og tradisjonelle restauranter.

Dagen etter dro vi til en av de få basarene i Baku, Tezze Basar. Den var ikke spesielt stor eller kvinnevennlig, men rommet alt fra grønnsaker, levende dyr, verktøy, utstoppede ulver og alskens skrot.

Vi fant også byens mer trendy strøk, med moteriktige klesbutikker, kontinentale uterestauranter og flotte parker. Den siste kvelden, 15.09, planla vi å tilbringe på den snurrende restauranten i TV-tårnets 67. etasje. Vi ble geleidet opp av hovmesteren, som forklarte ”this is a very old building. It was built in 1984!” Vi avrundet kvelden med forlovelse.

 

Morgenen etter dro vi nordvest mot byen Ganja, der vi overnattet. Det er for tiden en spent situasjon med Armenia, slik at militærets tilstedeværelse langs veien og i Ganja var meget synlig.

Fra Baku til Tblisi i Georgia er det knappe 500 km, så dagen etter, 17.09, fes vi over grensen.

 

Reisen så langt!

Da har vi kjørt ca. 7 500 kilomet så langt!

Over det Kaspiske hav

Heldigvis var det overskyet vær, 11. september når vi og vår nye guide forlot Ashgabat klokken 07:00. Hotellet hadde smurt oss en fin lunsjniste. Naghmeh hadde blitt kraftig matforgiftet kvelden før, og var et vrak.

 Den nye guiden hadde blitt fortalt av Aleksander at vi likte å kjøre rolig. Dette tok han meget bokstavelig, og selv på de fine veiene, med flere kjørefelt kjørte han i knappe 70 kilometer i timen. Han hadde det ikke travelt, og var villig til å ta mange nok pauser. Han delte til og med sin mors hjemmelagde brød med oss.

Planen var å kjøre de 600 kilometerne tilbake til Turkmenbashi og se om vi kom oss med en av lastebåtene som gikk fra havnen til uregelmessige tider. Mosa var sikker på at vi måtte bli en natt i Turkmenbashi, og hadde derfor bokket en annen guide for oss der. Vi ankom havnen klokken 17:30 og fikk høre at lastebåten som var der muligens kunne ta oss med, men at vi måtte vente til den var ferdig lastet for å se om det var ekstra plass. Det hørtes lovende ut, og guiden var sikker på at vi kom oss av gårde med båten. Siden vi hadde lest hvordan mange måtte vente i flere dager ved havnen, var vi lykkelige. Guiden fra Ashgabat overlot oss til guiden fra Turkmenbashi, 18 år gamle Mr. Azad, som skulle være sammen med oss de siste timene før vi reiste videre.
Mr. Azad kunne godt engelsk, og fortalte oss at han studerte ved universitetet i Kypros, og at han var hjemme på sommerferie nå, og hadde tatt seg en ekstra jobb som guide. I sine flipp-flopps sprang han frem og tilbake mellom oss og politiet ved båtkaien, og rundt klokken 10 kom han med den skjebnesvangre nyheten: båten kunne ikke ta oss med. Neste båt skulle frakte ”dangerous goods” og kunne heller ikke ta oss med til Baku. Dette var ikke eneste problem. To menn fra transportministeriet hadde møtt oss på havnen og tatt fra oss immigrasjonspapirene, siden de trodde vi skulle om bord på båten. Dette betydde altså at vi ikke lenger hadde oppholdstillatelse i Turkmenistan.

Mr. Azad, ganske fortvilet, beklagde situasjonen og forklarte at vi ikke kunne kjøre ut av havnen, men være der til en eller annen båt var villig til å ta oss med, og at ved overnatting på hotell kunne vi risikere arrestasjon, hvis det ble oppdaget at vi ikke hadde oppholdsbrevet fra politiet. Han la til at han ikke skjønte hvordan vi skulle bli værende der sånn uten videre, men at han skulle komme tilbake på morningen, goodbye.

Vi  bestemte oss for å ikke tenke noe som helst over situasjonen vi hadde havnet i, og bare rulle ut soveposen og sove sittende til dagen etter, og håpe på en bedre dag. Ikke helt ideelt å være fanget på parkeringsplassen på en lastebåthavn, med en masse lastebiler, ingen do eller mat (annet enn vårt eget lager).

Idet vi hadde rullet ut soveposen i bilen dukket Azad opp igjen. Han hadde snakket med Musa i Asghabat, og de hadde funnet ut at de likevel skulle ta oss med til et hotell. Det hele så med ett lysere ut, om ikke annet slapp vi en natt på havna. Vi hoppet inn i Azads splitter nye, hvite Toyota Landcruiser og kjørte til byens finere hotell.
Morgenen etter ble vi på nytt hentet av Azad og kjørt ned til kaien. Der fikk vi personlig møte styrmannen som sa seg villig til å ta oss med. Når båten gikk, visste imidlertid ingen. Vi satte oss i venterommet sammen med andre passasjerer. Da klokken nærmet seg 13:00 bestemte vi oss for å prøve kantinen på kaien. Tydeligvis var det lunsj for alle havnearbeiderne også. Hele kantinen var fylt opp med unge, hormonelle menn i kjeledress som proppet i seg kjøttsuppe, brød og brus. Vi bestilte det samme, ved å peke. Naghmeh holdt seg imidlertid unna kjøttet da hun fremdeles ikke hadde kommet seg etter matforgiftningen.
Da vi satte oss i venterommet igjen, viste det seg at det var flere som hadde ventet lenge på å komme seg på en båt. En ivrig lastebilsjåfør fra Bulgaria fortalte oss at han hadde ventet i snart to døgn på kaien, og at det var uvisst når han fikk reise videre. Trolig hadde han kjørt fra sitt hjemland til Kirgisistan, og var nå på vei tilbake. Turen hadde vart i 20 dager. Han forklarte oss på litt tysk, engelsk, spansk og rusisk, at han hadde vært lastebilsjåfør i mange mange år, og reist nærmest overalt. Hans favoritt land var, uten tvil, Danmark. Han fortsatte å gi oss tips om gode og dårlige veier, etter å ha hørt om reiseruten vår.

Da klokken nærmet seg 16:30 fikk vi beskjed om at vi ENDELIG kunne kjøpe båtbillett. Dette var en egen prosess, hvor vi måtte gå mellom fire instanser, og til slutt, en lang utsjekking. Det var rundt 25 passasjerer som skulle bli med båten, men vi var de eneste med bil. Passasjerenes flatskjermer, tepper og vannmeloner ble utklarert av landet. Vi fikk kjøre om bord, og lirket ladaen inn mellom noen jernbanevogner. Idet vi stoppet motoren kom kapteinen, ”money, money!” Overfarten kostet 100 USD pr. person, slik vi hadde lest om på forhånd. Mannskapet tjente noen ekstra kroner ved å leie ut lugarene sine til passasjerene, og vi overtok en romslig, fiks ferdig innredet lugar med DVD-filmer, klær og det hele. Båten lå fortsatt til kai da vi sovnet ca. halv ett. Imens hadde mannskapet og et par soldater fest og danseoppvisning på dekk.

 

 

 

 

 

 

Kl. 15 dagen etter la båten til kai i Baku, og seilasen med ”Akademik Topshubashov” var over.

Ashgabat - City of Love

Da vi kjørte inn i Asghabat skjønte vi at dette var en by med velstand og orden. Mer om byen senere. Vi ble tatt med til hotellet som var bestilt for oss, Ak Altyn Otel. Det var dette hotellet som var blitt foreslått for oss, og som vi hadde takket ja til. Men etter å ha undersøkt nærmere på internett virket det ikke spesielt tiltalende, og vi spurte om å få bytte. Svaret var ryddig og greit: Nei. 

Ved ankomst må alle som besøker Turkmenistan registreres på politistasjonen. Ved hotellet ble vi møtt av Mosa,  som skulle ordne med dette. Han ble kaldt Major og jobbet i ”reisebyrået” Ayan. Siden vi ikke hadde de nødvendige passbildene med oss til denne registreringen fikk vi en frist på halvannen time til å ordne bilder på basaren og levere disse i resepsjonen, så skulle noen komme og hente de og passene våre. Vi tok opp problemstillingen med mobiltelefonene våre, som ikke hadde virket siden vi kjørte inn i landet. ”Det kommer de heller ikke til å gjøre” lød svaret. Han la så til at myndighetene selvsagt var i ferd med å ordne opp i dette problemet, men at det var urealistisk å håpe på at dette ville bli ordnet i løpet av de fire dagene vi skulle oppholde oss i byen.  Før han ønsket oss et trivelig opphold og dro videre ønsket han imidlertid å få en kortfattet oppramsing av hva  vi hadde tenkt å gjøre og se i Ashgabat.

Hotellets internett virket heller ikke. Vi var dermed avskåret fra all kontakt med omverdenen, foruten postkort.  Vi dro til Roski Basar og fikk ordnet oss med passbilder, men somlet litt på basaren og var sent ute til den nevnte fristen. Da møtte vi på Mosa igjen, som var i samme strøk, tilfeldig eller ikke.  Han informerte oss om at vi kunne komme på Ayans kontor dagen etter, klokken 12:30 for å betale for hotell, guide osv.

Det tok oss ikke lang tid å skjønne flere ting angående Ashgabat. For det første, verdens tryggeste by så lenge du holder deg inne med presidenten og hans flotte lover. For det andre, mat, klær, drosje og alt du måtte ønske deg koster 10 ganger mindre enn hjemme. En liter bensin koster, tro det eller ei, 1 krone og 22 øre! Drosje på mellom 10-20 minutter kostet mellom 10 og 20 kroner. Og verdens herligeste  tepotte kostet hele 12 kroner! For det tredje, Ashgabat er en verdens mest gjennomtenkte og ekstravagante  by. Store grønne parker, fontener som lyste opp i grønt, blått og lilla på kveldstid, statuer i gullbelegg, brede rene veier, praktfulle bygg i marmor, glass og flotte ornamenter. Likestillingen virket dessuten ikke så halvverst heller. Kvinner vandret ute på høye heler på kveldstid, tok delte drosjer og var mer enn synlige i arbeidslivet.  Den mest sette biltypen i byen var nye Land Cruisere. Ingen kunne begripe at noen fra Europa, hvor de var rike, skulle kjøre rundt i en gammel Lada Niva. Ikke at vi kjørte rundt i den i selve byen, hvor vi kunne unne oss en aircondition drosje til knappe 10 kroner.

Det må likevel legges til at Ashgabat, i likhet med resten av landet, ikke er turistvennlig. Trolig fordi de ikke er interessert i at utenforstående skal blande seg i det lokale. Noen av årsakene er alt nevnt, men det viktigste vil nok være muligheten til å disponere egne penger etter eget ønske. Dette var ikke en mulighet. Ikke bare var det umulig å ta ut med visa-kort i de store bankene, det var heller ikke mulig å veksle inn annen valuta, stort sett, enn dollar. Kun én bank i hele byen tilbød uttak via skranke.  Vi kan eksemplifisere dette nærmere ved en egenerfart opplevelse. Tilfeldigvis vandret vi rundt i hovedgaten, hvor butikkene hadde tatt slutt, og hvor de offisielle byggene hadde startet. Nedover veien for hvor vi stod, kunne vi se det glitrende presidentpalasset. På det tidspunktet visste vi imidlertid ikke hvilket bygg dette var. Mosa hadde tidligere understreket klart og tydelig at vi ikke kunne ta bilder av presidentpalasset. 

Det ble nå slik, da vi sto der og prøvde å få tak i drosje, at vi tok en og annen bilde nedover gaten. Selvsagt gikk det ikke bra….. Plutselig var det tre menn som kom springende mot oss fra den andre siden av gaten, med walkitalkis. Den ene ropte og kjeftet. Angivelig var det presidentpalasset vi hadde knipset, og de var rasende. Vi ble med over veien, skreket til, vi skrek litt tilbake, spilte dum og var villig til å slette bildet. Dette holdt ikke. De kontaktet kapteinen, og flere etterretningsagenter, som parkerte bilene sine langs veien. Vi ble truet med deportasjon og fengsel. Naghmeh kunne ikke dy seg og måtte spørre hvor i huleste hadde de tenkt å deportere oss??  Og for et lusebilde?
Uansett, til slutt, da alle 5-6 sinte menn hadde sett på alle bildene på kamera, notert passnummer, hotellromnummer osv, lo kapteinen godt av hele situasjonen og en halvtime senere var vi frie til å gå.
Vi gikk, og gikk, og tok ikke flere bilder uten å spørre trafikkpolitiet først.

For alle basarelskere er det greit å vite at Sentral-Asias største basar ligger noen få kilometer utenfor Ashgabat. Det er billig, det er variasjon og det er giga. Husk solhatt! Det du ikke finner her, finner du ingen steder. Pål kjøpte seg sin kuleste hodelykt for 10 kroner her. Det var selvsagt Naghmeh som gikk bananas, og gikk så langt som å kjøpe julegaver.

Etter fire varme dager i Ashgabat, var det på tide å møte den neste guiden som skulle føre oss tilbake til Turkmenbashi, hvor vi skulle ta lastebåt til Baku.er HH





Boken "Ruhnama", skrevet av presidenten...

Steppe on it!

Etter en natt i Aktau dro vi videre så fort vi kunne den 4. september. Vi hadde avtalt å møte på grensen morgenen 6. september, og hadde hørt at veien var dårlig. Det viste seg at dette bare gjaldt de siste 50 km før grenseovergangen. Vi kjørte så langt vi kunne, og greide oss med noen timers søvn i bilen, slik at vi skulle være tidlig på plass på grenseovergangen.

Tidlig neste morgen var vi blant de første på plass på grensen. Der ble vi som avtalt møtt av vår mann Aleksander. Den turkmenske stat krever at alle som skal inn i landet må følges av en ”guide” fra man kommer inn i landet til man drar igjen. Det eneste unntaket er dersom man oppholder seg i hovedstaden Ashgabat. ”Aleksander speaks simply english” hadde vi fått høre. Aleksander verken snakket eller forstod ett eneste ord engelsk, men virket ellers som en trivelig type. Han virket dog veldig ivrig på å komme seg tilbake til Ashgabat. Den første bosettingen vi kom til etter grensen var Karabogas eller Bekdash, en fraflyttet industriby fra sovjettiden. Aleksander ville nødig la seg hefte av annet enn de obligatoriske stoppene på checkpoints langs veien, og til og med her la han for dagen en mektig utålmodighet. En strekning langs de kaspiske hav, som i Lonely Planet var beskrevet som den vakreste strekningen i landet, ble unnagjort i et slikt tempo at vi ikke skjønte før etterpå at vi hadde kjørt der.

Vi fikk likevel innvilget en kort stopp i ei sjappe langs veien for å få tak i noe mat. Dette var en butikk med helt klart intim atmosfære, mor og sønn drev forretningene fra en seng midt i rommet mens de tygde solsikkefrø. Her var det bare å rive med seg noe mat, spise fikk vi gjøre i bilen. Vi valgte en hermetikkboks med bilde av en ku.

Veiene i Turkmenistan var av alle varianter. E første 50 km etter grensen var helt ubrukelige. Ellers gikk det fra veier hvor man kunne holde 60-80 km/t dersom man var på hugget til å bremse ned og svinge utenom hull i veien, til helt flotte veier. Med 800 km til Ashgabat var det klart at vi måtte overnatte et sted på veien. Etter en hel dags kjøring på en boks leverpostei var det svært velkomment da guiden svingte av til havnebyen Turkmenbashi. Der tok han oss med til Turkmenbashi internasjonale flyplass, oppkalt etter far sjøl, ja nettopp, Turkmenbashi. Rett utenfor den grandiose terminalbygningen, under portrettet av den store leder, stoppet han. Aleksander snakket russisk og gestikulerte, og kom med det eneste engelske ordet vi hørte han si: ”Tent!” Ville han at vi skulle sette opp telt her, på flyplassen? Dette var det rareste… Vi foreslo hotell. Aleksander skvatt inn i bilen, og vi tok av gårde igjen. Vi stoppet ikke før 200 km senere, i byen Balkanabad. Her tok han oss med til et hotell som i det ytre så storslagent ut. Dette skulle ifølge Lonely Planet være landets beste hotell, som merkelig nok var plassert på et sted ingen besøkte. Rommene var stusslige, men etter soving i bilen, grensekryssing og å ha kjørt halve Turkmenistan på en boks kupostei, var det godt med en seng.

Neste morgen var det på´n igjen, med en dags kjøring til Asghabat. Landskapet  var for det meste steppe og halvørken, men en del fjell. Det var ikke særlig mye bosetting å se, og lite jordbruk. Her og der var det ulike typer moderne industri.