Grandmother returns

Det var merkelig å parkere ladaen på dens vante plass i Sandakerveien. Gode, gamle ”Grandmother” har blitt kjørt, dyttet og slept gjennom 17 land. Den har overlevd 13.000 kilometer på autobahn, gjennom fjellpass, jungel og ørken. Gjennom saltørkener, over flytebruer og over det kaspiske hav på en lastebåt.

Vi har campet i storm og tordenvær, blitt matforgiftet i restauranten på toppen av verdens største fontene. Vi har feiret nasjonaldagen i Ukraina med krigsveteraner og opprørspoliti, drukket hoppemelk i Kazakhstan, og blitt truet med deportasjon og vært ”papirløse” i Turkmenistan.

Ladaen fortjener litt hvile nå, med søndagsturer langs asfalterte østlandsveier som hovedsyssel. Men dersom det finnes en eventyrlysten ladaentusiast der ute med ønske om en ”godt brukt” ekspedisjonsbil, er ladaen din for en neve rubler!

Coming Home.....

Vest-Europa har relativ lik landskap, og vi bestemte oss for å legge to dager med sightseing i Berlin. En by ingen av har fått besøkt tidligere. Det var en haug av norske turister over alt, og vi følte oss for første gang på turen som helt alminnelige turister. Vi bokket oss inn på et trendy hotell like nedenfor Kurfurstendamm, Berlins  oxfordstreet.  Vi sightset rundt både i øst og vest, så muren, checkpoint charlie, samt byens Grunerløkka. Turkmenistan føltes som en reise fra et annet liv….

Fra Tyskland tok vi ferge over til Danmark, og derifra ”Broen” til Malmø i Sverige.
Det var åpenbart for oss at vi på dette tidspunktet ønsket å komme tilbake til Norge. Vi gjorde imidlertid et lengre stopp (med overnatting i koselig hytte) på Gekås på Ullared, for å få en smak av harryhandel på sitt aller beste.

Sent torsdagskvelden 04. oktober, en dag før planlagt var vi tilbake på Sandaker igjen. Godt, men også rart.
Denne turen blir nok skrevet ned som noe av det gøyeste, og mest utfordrende vi har gjort! Vi gleder oss til neste eventyr, om det er en reise, investering eller hva det måtte være J
Takk til alle som fulgte oss i disse syv månedene. Og ikke minst takk til http://www.visumhjelpen.com som bisto oss med visum!




 

22. til 29. september

Bulgaria, Serbia, Slovakia og Tsjekkia

Med rå kraft fikk motoren revet fra hverandre de overopphetede bremsene, og med hvin og skrap kjørte vi ut av grenseovergangen langs rekken av trailere. Så toppet det hele seg med at bilen kokte igjen. Vi så oss til slutt nødt til å stoppe noen få kilometer inne i meget varme Bulgaria og ringe NAF. Endelig kunne vi ringe noen! To timer og 70 kilometer senere hadde vi levert bilen på Lada-verksted i Haskovo. Vladimir skulle se på bilen dagen etter, og vi ble kjørt til ”lille sentrum” med hotellanbefaling. Vladimir spurte hva vi jobbet med. Etter litt frem og tilbake skjønte han at vi var turister, og slett ikke jobbet i Haskovo. Tydeligvis ikke så mange turister på denne kanten. Vi fortalte at vi hadde kjørt fra Norge til Turkmenistan og tilbake. ”What?? In this grandmother??”

Dagen etter gjorde vi oss meget godt kjent i Haskovo sentrum, mens Vladimir tok fatt under panseret på ”Grandmother”.  Det var et trist syn som møtte ham. Termostaten var en billig kopi fra Kina, og ting ble holdt sammen av strips, slangeklemmer og teip i alle varianter. Tanken for spylevæske manglet helt, og flere ampuerte slanger endte rett ut i løse lufta. Men orden ble det. Da vi hentet bilen var historien om de to som hadde kjørt fra Norge til Turkmenistan vel kjent blant alle på verkstedet, og det var selvsagt stor stas blant Lada-folket.

Turen gikk så videre til Sofia, hvor vi overnattet. Her fikk vi med oss en kirke fra 400-tallet som skal være en av verdens eldste. Serbia ble unnagjort på en dags kjøring, med overnatting nær grensen til Ungarn, i en by kalt Subotica. Der ble vi overrasket over å finne Hjemmet, Dagbladet Helg og Vi Menn i resepsjonen. Ved nærmere ettersyn var bokhyllene fulle av norske bøker. Hva i all verden var dette for noe? Det viste seg at hotellet var nærmeste nabo til en tannklinikk som hadde mange norske kunder. På hotellet bodde det nå mellom 30 og 40 nordmenn kunne resepsjonisten opplyse. Og ganske riktig, ved frokostbordet gikk det i norsk.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Deretter bar det over grensen og til Budapest. Selv om byen ikke var kulturelt mangfoldig var det litt for enhver smak, og vi fikk blant sett en vaskeekte nynazist.

I dag, 29. september , ble det frokost i Ungarn, lunsj i Slovakia og kveldsmat i  Tsjekkia. Ut av Ungarn, Slovenia ble unnagjort på noen timer, og nå er vi i utkanten av Praha.

Rase gjennom Tyrkia!

Da vi kjørte inn i nordøst Tyrkia, langs Svartehavets lange kyststripe, var planen klar: Det er 1700 km å kjøre over Tyrkia, langt, og vi har vært i dette landet før, ergo vi raser gjennom og vinner tid.
Vi hadde gode marginer kalkulerte vi. Motorveien var upåklagelig, og utsikten mot fjell og hav var vakker.. Ingenting kunne stoppe oss.

Første dagen, 20. september, kjørte vi i drøye 500 kilometer og overnattet i utkanten av byen Samsun. Neste dag var planen var å kjøre 700 kilometer, forbi Istanbul. Etter 40 kilometer begynte høyre forhjul  å lage merkelige skrape og skrangle lyder. Det dirret i bilen og vi svingte av til en bensinstasjon for å undersøke forholdene. Mens vi kjørte forsiktig med bilen, hørte vi et smell fra motoren, og vips sprutet det vann fra alle kanter. Pål var redd hele motoren hadde røket, men oppdaget til vår lettelse at det var gått hull i ett av vannrørene i kjølesystemet.

En lastebilsjåfør like ved hadde fått med seg situasjonen og ble med bort for å se på bilen. Han hadde en ekstra slange i bilen sin, som han fikk på. Gutta på bensinstasjonen serverte komplementær te. Lastebilsjåføren forklarte oss at vi i tilegg lakk bensin og måtte komme oss til verkstedet som lå en kilometer unna. På verkstedet fikk en mekaniker  (som lignet på en hobbit)ordnet bensinlekkasjen.

Vi fikk kjørt 100 kilometer før bilen igjen fikk problemer med temperaturen. Til tross for at vi lot den kjøle seg ned, fylte på med kjølevæske og kjørte varmeapparatet på fullt ville den nå ikke gå mange hundre meterne om gangen før vi måtte stoppe motoren for ikke å få havari. Termostaten var tydeligvis gåen igjen. Klokken var nå rundt åtte på kvelden, og en natt i bilen fristet ikke. En lastebilsjåfør dukket opp og tilbød å slepe oss til nærmeste tettsted, hvor vi kunne finne en mekaniker. På nytt var ladaen på slep, denne gang bak en trailer gjennom den tyrkiske landsbygda. I den vesle tettstedet Tosya leverte han oss pent og pyntelig utenfor et verksted der det fortsatt var full aktivitet. Han nektet å ta imot betaling, i stedet fikk vi en ny facebook-venn! 

Mekanikerens botemiddel var vel ikke helt etter boka; han brente ut all innmat i termostaten med en skjærebrenner. I tillegg måtte toppakningen skiftes (igjen!) og dette måtte vente til neste dag. Det ble en natt i Tosya, og en dag med venting mens toppakning ble skiftet og toppen planslipt, noe som ikke var blitt gjort i Kazakhstan.

Klokken 7 på kvelden kunne vi dra, men etter to timers kjøring var det igjen for varm motor! Vi begynte nå å bli mektig lei, men bestemte oss for å kjøre rolig videre og ta pauser for å kjøle ned motoren, slik at vi kom oss de 120 km til neste by, Duzce. Her fant vi et hotell, og neste morgen fikk vi også tak i en mekaniker, som kom med det vante rådet: toppakningen måtte skiftes. Siden vi hadde byttet toppakning tre ganger den siste måneden, mente vi at det ikke var noen vits å gjøre dette en fjerde gang uten å finne det underliggende problemet. Vi kunne ikke fortsette med å bytte toppakning oftere enn å fylle bensin! Det samme gjaldt termostaten, som vi stadig måtte bytte. Her måtte det en grundigere sjekk til. Vi bestemte oss for å få ladaen over til Bulgaria. ”Back in the USSR” ventet Lada merkeverksteder og trygg fagkunnskap på den slags maskineri. 

Etter fem timer med kjøring og nedkjølingspauser var det igjen full kok, vi måtte ta en lengre pause. Da ble vi ”overfalt” av et par ivrige karer (far og sønn), som kastet seg over motoren, rev ut termostaten, og lovet quick fix. De forsvant og kom tilbake med en kinesisk kopitermostat til en Lada Samara, som nesten passet, men ikke helt. Litt modifisering av slangene ordnet det. Karene krevde god betaling, men vi kom oss iallfall videre. Det var nå midt på natten, og planen var å fortsette gjennom Istanbul og mot den bulgarske grensen.

Vi mente det ville være best å kjøre gjennom Istanbul om natten, for å unngå den verste trafikken. I en by med 12 millioner innbyggere vil man helst ikke ende opp i rushtrafikken i gamlebyen med en kokende Lada Niva.

Det var overraskende greit å komme seg gjennom byen på motorveien, som var godt skiltet. Det tok likevel lang tid å kjøre gjennom den enorme byen, og det var også på denne tiden lange køer enkelte steder. Men det bar over Bosporos og inn i Europa.

Et stykke etter Istanbul begynte det igjen med fryktelig skraping fra venstre forhjul. Det var tydeligvis ikke mye igjen av hjullageret. Røyken stod opp, og vi måtte bare stoppe. For en uflaks, idet det ene problemet var ordnet dukket det neste opp.  Men her hadde vi ikke mye valg. Bilen måtte over grensen. Hadde det ikke vært for grenseovergangen kunne vi brukt bilberging, men nå måtte bilen pines over for egen maskin. 350 km unna, i Hoskova, Bulgaria lå målet: Lada-verkstedet.  

Da hjulet hadde fått kjølt seg litt ned igjen fortsatte vi i 40 km/t  helt til klokken fire på morgenen, da vi tok inn på et hotell langs veien. Neste morgen fortsatte vi . På veiskulderen, med nødblink, hvin og skrap. Følelsen av at ladaen sang på siste verset begynte å bli påtrengende. For første gang på turen måtte vi på alvor snakke om å forlate bilen og fortsette med buss eller tog. En forferdelig tanke!

Endelig kom vi frem til grensen, og kjørte forbi den lengste køen med lastebiler vi noen gang har sett.  Om ingenting annet så hadde vi lært at Tyrkia og tyrkerne var mye mer enn travle Istanbul, hvor penger betydde alt. Langs veien møtte vi blide mennesker som på egen oppfordring kom til vår unnsetning, uten å forvente noe tilbake.

Da bilen måtte stå stille på grenseovergangen var det som om bremseklosser og tromler smeltet sammen i en eneste herdet masse som så vidt kunne rives fra hverandre igjen. Var dette slutten for ladaen?

Gorgestan

Med en gang vi hadde kjørt over grensen til Georgia ble det mer fjell, slik vi hadde sett for oss. Det var bare 50 km fra grensen til Tblisi. Vi hadde booket hotell på nett på forhånd, ved Freedom Square, hvor gamlebyen møtte det nye sentrum. Til en god pris hadde vi fått en studioleilighet over to etasjer med ikke mindre enn seks sengeplasser, så det ble god plass.

Vi tilbrakte to og én halv dag i Tblisi. Det var som å komme til en gammel, europisk by, til tross for at vi fortsatt var i Kaukasus. Ikke minst minnet gamlebyen veldig om byer som Praha. Den er stor og sjarmerende, til dels falleferdig, men tilpasset turisme på godt og vondt. For første gang på turen var vi et sted med andre turister. Her var det europeere, iranere, russere og diverse. Det var også mange som kunne engelsk. Det var masse å se på, falleferdige gamle hus og kirker, snåle restauranter, gallerier og herberger, butikker med suvenirer, håndverk, ikoner, vin og kunst. En gondolbane gav oss flott utsikt over byen. Vi valgte å gå ned igjen, og godt var det, for gondolbanen stoppet og de stakkars reisende ble hengende der en god stund. Veien ned minnet om Skansen i Bergen.

Den georgiske vinen er upåklagelig, og vi tok med oss noen flasker av den. Helt tilfeldig traff igjen Ingrid og hennes iranske venninne som vi møtte i Baku!

I Tblisi var det flere tiggere enn vi har sett på resten av turen, men det var varmende og se at de ble tatt godt vare på av sjenerøse forbipasserende. Vi prøvde også lokale gryteretter, og den berømmelige ost-i-fetbrød: Kachapori.

Etter noen tusen kilometer med steppelandskap på turen var det en god avveksling å kjøre videre i det fjellrike Georgia. Vi kjørte ca. 350 km gjennom landsbygd mellom åser og fjell. Etter hvert begynte en kraftig nedstigning mot en stor elveslette mot Svartehavet, en del av Georgia med subtropisk klima. Her minnet landskapet om tropene, med en voldsom frodighet og til og med palmer! Var vi i Barbados?

Vi kom frem til byen Batumi sent på kvelden, hvor vi fant et lite hotell, før vi tok en liten kveldstur i byen. Dette var en helt ukjent by fos oss, ca. 10 kilometer fra den Tyrkiske grensen. Det var en stor overraskelse! Her var det Radisson designhotell med casino, nyoppført Trump Tower med pariserhjul på toppen, lyssatte fonteneshow med musikk, og avenyer med palmealleer og fancy nattbasar. Kunne ha vært Las Vegas eller Monaco, men dette var

Batumi, et sted vi aldri hadde hørt om! Det er vel nettopp en slik forutsigbarhet som gjør turen spennende, på godt og vondt.

Også denne gangen fes vi over grensen, hvor det var en enkel drive-through kontroll.

Baku!!

E du morsom!? Ved kontrollen på havnen skjønte vi fort at dette var et land der i alle fall en del kunne engelsk. Da politimannen fikk vite hvor vi kom fra smilte han bredt og sa: ” Norway, yes yes. Do you like Breivik?” Litt ille berørt måtte vi ta sterk avstand osv.

 

Etter å ha opplevd den skrudde fantasibyen Ashgabat, var førsteinntrykket av Baku at dette var en mer ”normal” by.  Man fikk følelsen av å komme til for eksempel  Istanbul, der moskeene var byttet ut med en håndfull funky skyskrapere. Mobilene våre virket igjen, og det var tilgang til internett. Folk var hjelpsomme og imøtekommende. I liket med Ashgabat var det nærmest ingen tiggere å se.

Denne byen har det meste, og vi har ingenting i mot å reise hit ved en senere anledning også!

 

 

Den første dagen dro vi rett på kjøpesenter, før vi ruslet langs strandpromenaden. Det viste seg at Påls tidligere kollega, Ingrid, og hennes iranske venninne også var i Baku, så vi møttes for en kaffe.

Etter en tur i den hektiske hovedgaten tok vi undergrunnen til gamlebyen, hvor vi ble møtt av flotte suvenirbutikker og tradisjonelle restauranter.

Dagen etter dro vi til en av de få basarene i Baku, Tezze Basar. Den var ikke spesielt stor eller kvinnevennlig, men rommet alt fra grønnsaker, levende dyr, verktøy, utstoppede ulver og alskens skrot.

Vi fant også byens mer trendy strøk, med moteriktige klesbutikker, kontinentale uterestauranter og flotte parker. Den siste kvelden, 15.09, planla vi å tilbringe på den snurrende restauranten i TV-tårnets 67. etasje. Vi ble geleidet opp av hovmesteren, som forklarte ”this is a very old building. It was built in 1984!” Vi avrundet kvelden med forlovelse.

 

Morgenen etter dro vi nordvest mot byen Ganja, der vi overnattet. Det er for tiden en spent situasjon med Armenia, slik at militærets tilstedeværelse langs veien og i Ganja var meget synlig.

Fra Baku til Tblisi i Georgia er det knappe 500 km, så dagen etter, 17.09, fes vi over grensen.