Steppe on it!

Etter en natt i Aktau dro vi videre så fort vi kunne den 4. september. Vi hadde avtalt å møte på grensen morgenen 6. september, og hadde hørt at veien var dårlig. Det viste seg at dette bare gjaldt de siste 50 km før grenseovergangen. Vi kjørte så langt vi kunne, og greide oss med noen timers søvn i bilen, slik at vi skulle være tidlig på plass på grenseovergangen.

Tidlig neste morgen var vi blant de første på plass på grensen. Der ble vi som avtalt møtt av vår mann Aleksander. Den turkmenske stat krever at alle som skal inn i landet må følges av en ”guide” fra man kommer inn i landet til man drar igjen. Det eneste unntaket er dersom man oppholder seg i hovedstaden Ashgabat. ”Aleksander speaks simply english” hadde vi fått høre. Aleksander verken snakket eller forstod ett eneste ord engelsk, men virket ellers som en trivelig type. Han virket dog veldig ivrig på å komme seg tilbake til Ashgabat. Den første bosettingen vi kom til etter grensen var Karabogas eller Bekdash, en fraflyttet industriby fra sovjettiden. Aleksander ville nødig la seg hefte av annet enn de obligatoriske stoppene på checkpoints langs veien, og til og med her la han for dagen en mektig utålmodighet. En strekning langs de kaspiske hav, som i Lonely Planet var beskrevet som den vakreste strekningen i landet, ble unnagjort i et slikt tempo at vi ikke skjønte før etterpå at vi hadde kjørt der.

Vi fikk likevel innvilget en kort stopp i ei sjappe langs veien for å få tak i noe mat. Dette var en butikk med helt klart intim atmosfære, mor og sønn drev forretningene fra en seng midt i rommet mens de tygde solsikkefrø. Her var det bare å rive med seg noe mat, spise fikk vi gjøre i bilen. Vi valgte en hermetikkboks med bilde av en ku.

Veiene i Turkmenistan var av alle varianter. E første 50 km etter grensen var helt ubrukelige. Ellers gikk det fra veier hvor man kunne holde 60-80 km/t dersom man var på hugget til å bremse ned og svinge utenom hull i veien, til helt flotte veier. Med 800 km til Ashgabat var det klart at vi måtte overnatte et sted på veien. Etter en hel dags kjøring på en boks leverpostei var det svært velkomment da guiden svingte av til havnebyen Turkmenbashi. Der tok han oss med til Turkmenbashi internasjonale flyplass, oppkalt etter far sjøl, ja nettopp, Turkmenbashi. Rett utenfor den grandiose terminalbygningen, under portrettet av den store leder, stoppet han. Aleksander snakket russisk og gestikulerte, og kom med det eneste engelske ordet vi hørte han si: ”Tent!” Ville han at vi skulle sette opp telt her, på flyplassen? Dette var det rareste… Vi foreslo hotell. Aleksander skvatt inn i bilen, og vi tok av gårde igjen. Vi stoppet ikke før 200 km senere, i byen Balkanabad. Her tok han oss med til et hotell som i det ytre så storslagent ut. Dette skulle ifølge Lonely Planet være landets beste hotell, som merkelig nok var plassert på et sted ingen besøkte. Rommene var stusslige, men etter soving i bilen, grensekryssing og å ha kjørt halve Turkmenistan på en boks kupostei, var det godt med en seng.

Neste morgen var det på´n igjen, med en dags kjøring til Asghabat. Landskapet  var for det meste steppe og halvørken, men en del fjell. Det var ikke særlig mye bosetting å se, og lite jordbruk. Her og der var det ulike typer moderne industri.